SØNDAG 21. April 1940 – Flyangrep på Snåsa


Straks etter frokost sammenkalte jeg hele betjeningen og ga dem en oppstrammer. Vi hadde satt ut en flyvakt som skulle varsle i matklokken hver gang det kom fly. Hittil hadde det rådet temmelig stor skjødesløshet hver gang alarmen gikk, nu ble alle pålagt å søke dekning. Vi fikk beskjed om at sykehuset skulle flyttes nærmere fronten, da det var meningen at engelskmennene og franskmennene skulle rykke frem forbi Steinkjer. Gimle skole i Egge skulle tas i bruk som feltlasarett og dr. Knutsen, dr. Hammerstad, seks søstre og sykebærere skulle dra av sted. Vi gikk i gang med å pakke og i løpet av 2 timer var kassene ferdig pakket.

Sanitetsmateriell pakkes

Det ble nok ikke noe av turen til Egge, for vi fikk melding om at jernbanelinjen var sperret ved Jørstad st. Årsaken var vi vitne til kl 12 om middagen. Tre store bombefly så vi da kretse over Snåsavannet, så tok de en sving innover mot Jørstad hvor de slapp ned sin bombelast. De gjorde flere turer og i løpet av en times tid hørte vi en rekke drønn av eksplosjoner. Da de var reist sin vei, ringte telefon fra Jørstad og ambulanse ble beordret dit får hente tre sårede.

Sanitetskassene ble igjen pakket ut og vi gjorde oss i stand på operasjonsstuen. Ved Jørstad st. var det gått ganske varmt for seg. Et godstog var nettopp kommet til stasjonen da bombeflyene kom. På stasjonen befant seg bare telegrafisten, hans kone og to barn, togbetjeningen og noen gutter fra Finsås småbrukerskole. Guttene skulle ”se på toget”. Stasjonen ligger i åpent lende, så det var intet sted å søke ly. Telegrafist Skotvold’s hustru og datter sprang i kjelleren, mens de andre la seg i en grøft bak en hekk ved veien til stasjonen. Mellom hvert angrep sprang telegrafisten for livet i den dype snøen og kastet seg ned med guttene under seg hver gang flyene kom. De andre ble liggende i grøften, og det ble sannsynligvis deres redning. De lå nemlig så nære de eksploderende bomber at spruten gikk over dem. En av guttene hadde fått et lite sår i bakhodet, en fyrbøter en muskelknusning og lokomotivføreren et leggbensbrudd, alt forårsaket av stensprut. Selve stasjonsbygningen var ille medfaren av bombesplinter, men de to som var i kjelleren hadde klart seg fint. Et par godsvogner var knust til pinneved, men lokomotivet og jernbanelinjen var helt uskadet. Den tyske meldingen i radio om kvelden om at et helt godstog var totalt ødelagt var nok betydelig overdrevet. Resultatet av angrepet var ikke imponerende, når man tar i betraktning at maskinene fikk operere helt uhindret.

Vi fikk også melding om at det skulle komme sårede franskmenn til oss fra Grong, hvor det også hadde vært en kraftig bombing samme dagen. De kom imidlertid ikke.

En norsk ambulanse fra Bodø under ledelse av sanitetskaptein Knutsen og min studiekamerat Leif Sire, var kommet til Grong, og dirigertes videre til Hammer gård på nordsiden av Snåsavannet hvor de opprettet et feltsykehus nærmere fronten.

Kl. 16 gikk flyalarmen. Tre store bombefly kom brummende innover mot Snåsa, hvor de tok en sving over jernbanestasjonen. Her slapp lederen ned en lysbombe og vi fryktet derfor det verste. Alle stuvet seg sammen i kjelleren, unntagen gamle Birgitta som nektet. Hun ble gående oppe i stuene og se på skuespillet Kjelleren ga ikke nettopp noe følelse av trygghet, når vi så de gamle og råtne bjelkene over hodet vårt. Straks etter hørte vi den uhyggelige pipende lyden som varslet at en bombe var kastet. Etter noen sekunder kom drønnet og hele huset ristet. Vi huket oss uvilkårlig sammen og flere var nok litt bleke om nebbet. Så fulgte det slag i slag. Maskinene tok en sving rundt Bergsåsen, kom tilbake og slapp sine bomber. Undertiden var det fire i rekkefølge og slik holdt de på i henimot to timer. Det uhyggeligste var den pipende lyden av bomben i luften. Det var umulig for oss å lokalisere lyden, det hørtes ut som om de ble sluppet rett over hodet på oss. Vi pustet derfor lettet hver gang vi hørte eksplosjonen og skjønte at vi i alle fall denne gangen ikke ble truffet.

Bombenedslag av mindre bomber ved stasjonen

En gang hørte vi etter et par nedslag at en mengde vindusruter gikk i knas. Retningen passet bra for legeboligen og jeg ventet derfor ikke å se huset stående uskadd.

Endelig kunne vi merke at flyene trakk seg vekk, og vi kunne komme ut i den deilige vårdagens solskinn. Vi ventet å se flere brennende og ramponerte bygninger, men heldigvis merket vi ikke stort til deg. Også legeboligen sto på sin gamle plass. Men alle vindusrutene var blåst ut, eller rettere suget ut av trykket. Det lå strødd med glasskår og bombesplinter rundt husveggen. Naboen vår hadde sett ut i det øyeblikket bomben falt, hadde sett hvordan alle vindusglassene som på kommando veltet utover. Inne i huset fantes omtrent ikke et glasskår. Noen bilder var falt ned av veggen og blomster pottene ned av vinduene, det var all skade som var skjedd, heldigvis. Bombene falt på jordet ca 50 m fra huset. I Bergsåsen, over jernbanetunnelen var det et par store krater, antagelig etter 100 – 150 kg bomber. Ved stasjonen var det kastet en rekke bomber, men ingen hadde truffet oe mål. Et par småhus var gjennomhullet som en sil av splintre, men ingen av beboerne som hadde oppholdt seg i kjelleren var skadet. Verre var det på gården Svarva. Hensikten med å bombe der er ikke godt å forstå, noe militært mål var det i alle fall ikke. I en liten stue på gården bodde en kramkar Mikalsen med hustru og to barn, 5 og 3 år gamle. Da flyene kom, lukket Mikalsen døren godt og stilte seg midt og gulvet med barna rundt seg. En bombe falt ute på tunet og blåste hele døren inn. En av de fryktelige, knivskarpe og sagtakkene splintene traff den 5 års gamle gutten, rev opp hele maven hans og drepte han momentant. Den tre år gamle Liv ble truffet av en splint i høyre hånd. Hele mellomhånden var et åpent sår, lasete såre, hvor ben, sener og muskler var maset i filler. Mikalsen selv var truffet i låret og hadde n sårkanal fra kneleddet til midt opp på låret, sterkt forurenset av råtne tresplinter fra døren. De ble hentet av ambulanse. Liv hadde fått sjokk og var helt apatisk. Det knydde ikke i henne hele tiden mens hennes sår ble stelt. Det var et møysommelig arbeide og skjære sårene rene og sy dem sammen. Da det var høyre hånd som var skadet, ville vi nødig amputere, men snurpet såret sammen så godt det lot seg gjøre. Merkelig nok grodde såret igjen. Hånden ble selvsagt deformert, men dog noe brukbar så hun f. eks kunne holde en blyant.

”Gram” som flyvakt

Hunden vår «Gram» hadde sikkert nok vært ute under bombingen. Den kom springene helt forstyrret til Dravland, hvor min jaktkamerat fra elgjakten bodde. Der skrapte den på døren og kom seg inn hvor den la seg under sengen. Senere satt den alltid ute på vakt og hver gang den hørte flydur i det fjerne varslet den oss og var helt forstyrret når flyet kom over oss. Den hadde sikkert nok fått seg et sjokk under bombingen.

En del bomber var også kastet ned ved sportsplassen. En falt ned i haven til maler Flått og hønsehuset han ble blåst vekk, mens våningshuset var uskadet.

Resultatet av det to timer lange bombardement var militære sett helt sett mislykket og prestasjonen avtvang ingen respekt for de tyske flygere.

Senere fikk vi rede på hvorfor det var blitt bombet ved legeboligen. Tyskerne hadde greie på at staben for 5.te divisjon holdt til i et stort hvitt hus i Snåsa. Flyverne hadde tatt feil av hotell Fønix, men de ble ikke satt i aksjon for å ikke røpe at det var et militært mål.

Samme dag åpnet motormitraljøseeskadronen ild mot de fremrykkede tyske tropper ved Verdalsøra. En kjent skytter i Verdal hadde dessuten tatt stilling i en godsvogn på Verdal stasjon og greide å plukke ned flere av de fremstormende tyskere. Tyskerne landsatte nye styrker ved Inderøen og våre tropper måtte trekke seg tilbake for ikke å bli omringet. Engelskmennene som lå i Steinkjer gikk til angrep på de landsatte styrkene og der kom til kamp ved Vist. Engelskmennene ble her snart slått på flukt og trakk seg tilbake i uorden, mens nordmennene dekket retretten og samlet opp alle de effekter som de hadde kastet fra seg.

Gjennom staben fikk vi melding om at sårede engelskmenn var underveis til vårt sykehus. Samtidig kom meldingen om at Steinkjer to ganger samme dagen var blitt angrepet av bombefly. Der ble kastet mengdevis av brannbomber og den gamle byen, som vesentlig bestod av trehus, var praktisk talt jevnet med jorden. Bare jernbanestasjonen, kornmagasinet og en del villabebyggelse i utkanten av byen var uskadet.

Steinkjer etter bombingen

Samme dag var også Grong blitt bombet og der var det flere hus som var truffet, så skadene var større enn i Snåsa. Enn videre var Skage og Namsos på ny blitt angrepet, så man får si at tyskerne hadde benyttet søndagen meget godt.

Av de mer oppmuntrende meldinger samme dag var at ca 4000 franskmenn rykket frem over Namdalseidet i retning mot Steinkjer. Man ventet en knipetangsoperasjon i traktene rundt Steinkjer.

Lagt ut den