Tirsdag 23. april 1940 – Forsøker å redde beinet til Cutler


Fire sårede engelskmenn ankom om morgenen. Den ene av dem, den 21 årige slaktersvenn Cutler, var hardt såret.. Den høyre leggen var helt smadret i småbiter, og gjennom underarmen hadde en kule funnet sin vei. Den engelske sanitetsobersten ville vi skulle amputere, men vi ville prøve å redde benet. Det var et møysommelig arbeide og få renset opp såret, plukket ut alle løse bensplinter og få det hele gipset i god stilling. Han hadde de følgene dager høy feber, men var beundringverdig tålmodig i sine lidelser. To ganger måtte han under sykehusoppholdet hos oss får blodtransfujoner og tre ganger saltvannsinfusjoner. De skarpe bensplintene gnaget hull på benets pulsåre og fremkalte livsfarlige blødninger. En gang var han faktisk død et par minutter, verken lunger eller hjerte arbeidet, men en hurtig inngripen med kunstig åndedrett, injeksjoner etc. brakte ham atter tilbake til livet. Der kom infeksjon i såret, men også den gikk pent tilbake. Det var alt håp om at han ville få et ganske brukbart ben igjen da vi til slutt overlevere han til tyskerne.

Cutler og lille Liv nyter solen

Tyskerne hadde i løpet av dagen trengt videre frem til Sunnan Jernbanestasjon. Utpå dagen ringte kollega Gilje, som hadde et lite feltsykehus der, og sa med sin rolige stavangerrøst; ”No har dei drege seg herifrå og er åleine. Kan eg fara eg og?” Det fikk han selvsagt tillatelse til Han hadde bilen sin stående i Snåsa. Senere fikk jeg kjørt den langt opp i skogen og berget den derved unna for tyskerne da de kom.

Lagt ut den