Fredag 26. april 1940 – Tyskerne angriper pånytt ved Snåsavannet


På fronten angrep tyskerne de norske avdelinger på sydsiden av Snåsavannet med bombekastere i to timer, men angrepet ble slått tilbake. Ingen sårede. Hos oss forløp dagen rolig, deg var kun en flyalarm.

Dr. Kielland med frue ankom og ble anvist plass i legeboligen. Dessuten fikk vi visitt av dr. Sire som lå på Hammer gård.

En soldag fra I.R. 14, som var forlagt ved Jørstad, innkom med epidemisk meningitt. Vi begynte å frykte flere tilfeller da han hadde ligget sammen med mange menn på et trangt rom, og et var så som så med rensligheten der. Pasienten var helt bevisstløs og stiv som en stokk. Av og til fikk han raserianfall så to mann hadde sin fulle hyre med å holde ham. Er sattes dobbelt vakt over ham, dag som natt. Da der var umulig å få ham til å ta inn noe medisiner knuste vi M & B 693 tabletter og ga ham det som klyster. Det hadde en helt forbløffende virkning. I løpet av noen dager klarnet han helt opp og ble rolig. Lammelsene forsvant og tilslutt kunne han utskrives som helbredet.

En dansk lege, Dr. Krebs, melte seg til tjeneste. Han kom gående på ski over fjellet fra Sverige. I brystlommen hadde han det finske frihetskorset, som han hadde fått av feltmarskalk Mannerheim for sin innsats i Finland. Det var en flott type og riktig en eventyrer. Således hadde han i 15 år levd på Sibirsk tundra hvor han drev hesteavl. Tilslutt ble han jaget fra Sovjet. En gang red han gjennom hele Turkestan til Peking. (Han hadde skrevet en bok om denne ferden.) Arbeidet ved feltsykehuset ble for tamt for han, han ville ”kæmpe med tysken”. I sine unge år hadde han vært løytnant ved Kongens garde i København. Til slutt oppnådde han å bli sambandsoffiser ved de forreste linjer, og dro gledesstrålende av sted til frontlinjen.

Det var i det hele mange rare typer som ava oss besøk. En blek og blasert yngling dukket opp i finsk uniform og påstod han hadde deltatt i Finland, men vi hadde våre tvil. Han yndet å stå ute på tunet og ta seg ut for våre søstre. Vi ble lei av å se på ham og sendte ham tilbake til dr. Poulsson som nok ville dra nesa ned på ham. Og ganske riktig, Poulsson satte ham til å tømme potter på feltsykehuset og dagen etter var han forsvunnet.

En kveld kom kaptein Øyvin Lange (radiokåsøren) som hadde vært på Agdenes befestning. Han ga seg til hos oss og virket helt forstyrret. I det vide og brede la han ut om alle grunnene hvorfor de måtte overgi Agdenes. Hans forklaringer virket ikke helt overbevisende og tilslutt fikk jeg med meg dr. Hammerstad og kjørte ham til brigadesjefen, og slapp ham ikke av syne før han var vel anbrakt. Han ble underkastet og et lengre forhør og senere sendt nordover, man ville antagelig ikke ha ham for nær fronten.

Da jeg kom med ham til obersten, kom nettopp Tranmæl ut etter et lengre forhør.

Lagt ut den