Tyskerne hadde forsøkt å trenge seg frem på sydsiden av Snåsavannet, men ble stanset av de norske avdelinger fra dragonregiment nr. 3, som lå der. For øvrig var dagen stille. Vårtun ved Jørstad var nå ferdig til å ta imot pasienter. Dr. Poulsson som ankom om formiddagen, ble sendt til som leder. Han hadde først deltatt i kampene ved Kongsvinger, og kom seg deretter over grensen til Sverige og nordover, hvor han sluttet seg til den amerikanske ambulansen. Han fikk med seg den ene av våre ambulansebiler med sjåfør, to sykebærer, en søster og tre lotter.
Dagen forløp for øvrig uten større hendelser. Det var ingen bombeangrep og ingen sårede innkom til sykehuset. Vi hadde ikke desto mindre mer enn nok å gjøre. Daglig kom det talrike soldater for å bli under søkt. De slet meget vondt ute ved fronten, hvor de lå i barhytter i den dype snøen. Mange ble sterkt forkjølet, fikk bronkitter og halsesyke. Det var dem derfor vel unt å få et par dagers opphold i våre gode sykesenger. Humøret blant guttene var utmerket og kampiveren upåklagelig. Dessuten var vi nødt til å ta imot sivile pasienter fra bygda, fylkessykehuset i Levanger var besatt av tyskerne og Namsos sykehus var evakuert etter byens bombing. Denne dagen opererte vi således en akutt blindtarmbetennelse.
Intet særlig nytt om fienden i løpet av dagen. Grunnet engelskmennenes retrett, fikk vi ordre om å forberede flytting av feltsykehuset nordover til Harran. Alle unnværlige saker ble derfor pakket ferdig i kasser. Den amerikanske ambulanse var nå kommet frem til Grong hvor de skulle holde til på folkehøyskolen. Om kvelden fikk vi besøk av lederen dr. Fishwick, en røslig kar, og den blonde svensk-amerikaner dr. Anderson, begge kirurger. De beså vårt sykehus og var høflig imponert. De var kommet til Finland nettopp som krigen der var slutt og gledet seg nå til å ta fatt i Norge. Turen over Lifjellet hadde nok vært temmelig strabasiøs. Vi fikk høre at mine studiekamerater dr. Kåre Poulsson og dr. Astrid Amlie var med dem fra Finland. Vi pratet lenge sammen inntil jeg fulgte dem opp i legeboligen hvor de var natten over.
Fire sårede engelskmenn ankom om morgenen. Den ene av dem, den 21 årige slaktersvenn Cutler, var hardt såret.. Den høyre leggen var helt smadret i småbiter, og gjennom underarmen hadde en kule funnet sin vei. Den engelske sanitetsobersten ville vi skulle amputere, men vi ville prøve å redde benet. Det var et møysommelig arbeide og få renset opp såret, plukket ut alle løse bensplinter og få det hele gipset i god stilling. Han hadde de følgene dager høy feber, men var beundringverdig tålmodig i sine lidelser. To ganger måtte han under sykehusoppholdet hos oss får blodtransfujoner og tre ganger saltvannsinfusjoner. De skarpe bensplintene gnaget hull på benets pulsåre og fremkalte livsfarlige blødninger. En gang var han faktisk død et par minutter, verken lunger eller hjerte arbeidet, men en hurtig inngripen med kunstig åndedrett, injeksjoner etc. brakte ham atter tilbake til livet. Der kom infeksjon i såret, men også den gikk pent tilbake. Det var alt håp om at han ville få et ganske brukbart ben igjen da vi til slutt overlevere han til tyskerne.
Cutler og lille Liv nyter solen
Tyskerne hadde i løpet av dagen trengt videre frem til Sunnan Jernbanestasjon. Utpå dagen ringte kollega Gilje, som hadde et lite feltsykehus der, og sa med sin rolige stavangerrøst; ”No har dei drege seg herifrå og er åleine. Kan eg fara eg og?” Det fikk han selvsagt tillatelse til Han hadde bilen sin stående i Snåsa. Senere fikk jeg kjørt den langt opp i skogen og berget den derved unna for tyskerne da de kom.
Den engelske sanitetssjef for de landsatte tropper, colonel Beveridge, ankom med 6 sårede soldater. De hadde brukt henimot et døgn på transporten, da veiene nå var i teleløsning og mange steder nesten ufremkommelige. De egnet seg ikke til transport av sårede, samtidig som risikoen for infeksjon økte, jo lengre tid deg gikk før sårene ble stelt…Ingen av dem var heldigvis noe alvorlig såret. Det var dels glatte rifleskudd, dels mindre sår etter granatsplinter. Soldatene varmest pur unge gutter fra Lincolnshire. De var meget sympatiske og hadde et velsignet godt humør. Alt gikk med liv og lyst og de knydde ikke mens vi stelte deres skader, (hvilket ikke kan sies om de tyske soldater som senere kom til behandling). Det var alle sammen unge arbeidere, meget høflige og takknemlige, så de snart ble søstrenes yndlinger. Obersten var en eldre gentleman med en nese som vitnet om mange tømte whiskyflasker. Han hadde med seg en gammel stålhjelm fra forrige verdenskrig. Han viste med stolthet en bulk en da hadde fått av en tysk kule. Han hadde med seg egen tjener som fikk høre at han var en ”damned monkey” da han hadde glemt å ta med buljongterninger til sin herre. I hans følge var dessuten en underlig fremtoning av en feltprest, ved navn Mc. Govern, som forskremt lusket omring og kikket rundt hushjørnene. Han ventet visst å se tyskere overalt. Det var tydelig at engelskmennene ikke hadde tilstrekkelig sanitetsmateriell med seg. Obersten forlangte nemlig av oss ikke mindre enn 10 leger og 140 sykepleiere og sykebærere, noe vi selvsagt ikke kunne skaffe. Hans krav ble etter hvert redusert til 2 leger og 5-6 hjelpere, som skulle komme til traktene ved Rødhammer. Overlege Thoresen fra Strinda Sykehus, som nettopp kom men en ambulanse, ble dirigert dit. Overlegen hadde med sin bil kjørt gjennom samtlige linjer uten vanskeligheter, dvs noe kluss hadde det vært da han skulle gjennom franskmennenes stillinger i Namdalseid. Tyskerne, derimot hadde latt ham kjøre uhindret tvers igjennom frontlinjen.
De engelske tropper trakk seg nu tilbake fra Steinkjær mot Beistad. De hadde lidd følelige tap. Steinkjær holdtes besatt av 1800 tyskere.
I Snåsa hadde vi 5-6 flyalarmer i løpet av den dagen. Det ble skutt flittig med maskingeværer over bygden, til synelatende helt vilt. Et hovedangrep ble rettet mot den store jernbanebrua over Granaelven. Vi stod og så hvordan bombene dalte ned mot brua, men ikke en enste en traff. Bruvakten som satt der, gårdbruker Kjelland var sikkert glad for det. Ingen personer ble skadet ve angrepene, heller ikke var det noen som helst materiell skade. Natten var rolig.
Straks etter frokost sammenkalte jeg hele betjeningen og ga dem en oppstrammer. Vi hadde satt ut en flyvakt som skulle varsle i matklokken hver gang det kom fly. Hittil hadde det rådet temmelig stor skjødesløshet hver gang alarmen gikk, nu ble alle pålagt å søke dekning. Vi fikk beskjed om at sykehuset skulle flyttes nærmere fronten, da det var meningen at engelskmennene og franskmennene skulle rykke frem forbi Steinkjer. Gimle skole i Egge skulle tas i bruk som feltlasarett og dr. Knutsen, dr. Hammerstad, seks søstre og sykebærere skulle dra av sted. Vi gikk i gang med å pakke og i løpet av 2 timer var kassene ferdig pakket.
Sanitetsmateriell pakkes
Det ble nok ikke noe av turen til Egge, for vi fikk melding om at jernbanelinjen var sperret ved Jørstad st. Årsaken var vi vitne til kl 12 om middagen. Tre store bombefly så vi da kretse over Snåsavannet, så tok de en sving innover mot Jørstad hvor de slapp ned sin bombelast. De gjorde flere turer og i løpet av en times tid hørte vi en rekke drønn av eksplosjoner. Da de var reist sin vei, ringte telefon fra Jørstad og ambulanse ble beordret dit får hente tre sårede.
Sanitetskassene ble igjen pakket ut og vi gjorde oss i stand på operasjonsstuen. Ved Jørstad st. var det gått ganske varmt for seg. Et godstog var nettopp kommet til stasjonen da bombeflyene kom. På stasjonen befant seg bare telegrafisten, hans kone og to barn, togbetjeningen og noen gutter fra Finsås småbrukerskole. Guttene skulle ”se på toget”. Stasjonen ligger i åpent lende, så det var intet sted å søke ly. Telegrafist Skotvold’s hustru og datter sprang i kjelleren, mens de andre la seg i en grøft bak en hekk ved veien til stasjonen. Mellom hvert angrep sprang telegrafisten for livet i den dype snøen og kastet seg ned med guttene under seg hver gang flyene kom. De andre ble liggende i grøften, og det ble sannsynligvis deres redning. De lå nemlig så nære de eksploderende bomber at spruten gikk over dem. En av guttene hadde fått et lite sår i bakhodet, en fyrbøter en muskelknusning og lokomotivføreren et leggbensbrudd, alt forårsaket av stensprut. Selve stasjonsbygningen var ille medfaren av bombesplinter, men de to som var i kjelleren hadde klart seg fint. Et par godsvogner var knust til pinneved, men lokomotivet og jernbanelinjen var helt uskadet. Den tyske meldingen i radio om kvelden om at et helt godstog var totalt ødelagt var nok betydelig overdrevet. Resultatet av angrepet var ikke imponerende, når man tar i betraktning at maskinene fikk operere helt uhindret.
Vi fikk også melding om at det skulle komme sårede franskmenn til oss fra Grong, hvor det også hadde vært en kraftig bombing samme dagen. De kom imidlertid ikke.
En norsk ambulanse fra Bodø under ledelse av sanitetskaptein Knutsen og min studiekamerat Leif Sire, var kommet til Grong, og dirigertes videre til Hammer gård på nordsiden av Snåsavannet hvor de opprettet et feltsykehus nærmere fronten.
Kl. 16 gikk flyalarmen. Tre store bombefly kom brummende innover mot Snåsa, hvor de tok en sving over jernbanestasjonen. Her slapp lederen ned en lysbombe og vi fryktet derfor det verste. Alle stuvet seg sammen i kjelleren, unntagen gamle Birgitta som nektet. Hun ble gående oppe i stuene og se på skuespillet Kjelleren ga ikke nettopp noe følelse av trygghet, når vi så de gamle og råtne bjelkene over hodet vårt. Straks etter hørte vi den uhyggelige pipende lyden som varslet at en bombe var kastet. Etter noen sekunder kom drønnet og hele huset ristet. Vi huket oss uvilkårlig sammen og flere var nok litt bleke om nebbet. Så fulgte det slag i slag. Maskinene tok en sving rundt Bergsåsen, kom tilbake og slapp sine bomber. Undertiden var det fire i rekkefølge og slik holdt de på i henimot to timer. Det uhyggeligste var den pipende lyden av bomben i luften. Det var umulig for oss å lokalisere lyden, det hørtes ut som om de ble sluppet rett over hodet på oss. Vi pustet derfor lettet hver gang vi hørte eksplosjonen og skjønte at vi i alle fall denne gangen ikke ble truffet.
Bombenedslag av mindre bomber ved stasjonen
En gang hørte vi etter et par nedslag at en mengde vindusruter gikk i knas. Retningen passet bra for legeboligen og jeg ventet derfor ikke å se huset stående uskadd.
Endelig kunne vi merke at flyene trakk seg vekk, og vi kunne komme ut i den deilige vårdagens solskinn. Vi ventet å se flere brennende og ramponerte bygninger, men heldigvis merket vi ikke stort til deg. Også legeboligen sto på sin gamle plass. Men alle vindusrutene var blåst ut, eller rettere suget ut av trykket. Det lå strødd med glasskår og bombesplinter rundt husveggen. Naboen vår hadde sett ut i det øyeblikket bomben falt, hadde sett hvordan alle vindusglassene som på kommando veltet utover. Inne i huset fantes omtrent ikke et glasskår. Noen bilder var falt ned av veggen og blomster pottene ned av vinduene, det var all skade som var skjedd, heldigvis. Bombene falt på jordet ca 50 m fra huset. I Bergsåsen, over jernbanetunnelen var det et par store krater, antagelig etter 100 – 150 kg bomber. Ved stasjonen var det kastet en rekke bomber, men ingen hadde truffet oe mål. Et par småhus var gjennomhullet som en sil av splintre, men ingen av beboerne som hadde oppholdt seg i kjelleren var skadet. Verre var det på gården Svarva. Hensikten med å bombe der er ikke godt å forstå, noe militært mål var det i alle fall ikke. I en liten stue på gården bodde en kramkar Mikalsen med hustru og to barn, 5 og 3 år gamle. Da flyene kom, lukket Mikalsen døren godt og stilte seg midt og gulvet med barna rundt seg. En bombe falt ute på tunet og blåste hele døren inn. En av de fryktelige, knivskarpe og sagtakkene splintene traff den 5 års gamle gutten, rev opp hele maven hans og drepte han momentant. Den tre år gamle Liv ble truffet av en splint i høyre hånd. Hele mellomhånden var et åpent sår, lasete såre, hvor ben, sener og muskler var maset i filler. Mikalsen selv var truffet i låret og hadde n sårkanal fra kneleddet til midt opp på låret, sterkt forurenset av råtne tresplinter fra døren. De ble hentet av ambulanse. Liv hadde fått sjokk og var helt apatisk. Det knydde ikke i henne hele tiden mens hennes sår ble stelt. Det var et møysommelig arbeide og skjære sårene rene og sy dem sammen. Da det var høyre hånd som var skadet, ville vi nødig amputere, men snurpet såret sammen så godt det lot seg gjøre. Merkelig nok grodde såret igjen. Hånden ble selvsagt deformert, men dog noe brukbar så hun f. eks kunne holde en blyant.
”Gram” som flyvakt
Hunden vår «Gram» hadde sikkert nok vært ute under bombingen. Den kom springene helt forstyrret til Dravland, hvor min jaktkamerat fra elgjakten bodde. Der skrapte den på døren og kom seg inn hvor den la seg under sengen. Senere satt den alltid ute på vakt og hver gang den hørte flydur i det fjerne varslet den oss og var helt forstyrret når flyet kom over oss. Den hadde sikkert nok fått seg et sjokk under bombingen.
En del bomber var også kastet ned ved sportsplassen. En falt ned i haven til maler Flått og hønsehuset han ble blåst vekk, mens våningshuset var uskadet.
Resultatet av det to timer lange bombardement var militære sett helt sett mislykket og prestasjonen avtvang ingen respekt for de tyske flygere.
Senere fikk vi rede på hvorfor det var blitt bombet ved legeboligen. Tyskerne hadde greie på at staben for 5.te divisjon holdt til i et stort hvitt hus i Snåsa. Flyverne hadde tatt feil av hotell Fønix, men de ble ikke satt i aksjon for å ikke røpe at det var et militært mål.
Samme dag åpnet motormitraljøseeskadronen ild mot de fremrykkede tyske tropper ved Verdalsøra. En kjent skytter i Verdal hadde dessuten tatt stilling i en godsvogn på Verdal stasjon og greide å plukke ned flere av de fremstormende tyskere. Tyskerne landsatte nye styrker ved Inderøen og våre tropper måtte trekke seg tilbake for ikke å bli omringet. Engelskmennene som lå i Steinkjer gikk til angrep på de landsatte styrkene og der kom til kamp ved Vist. Engelskmennene ble her snart slått på flukt og trakk seg tilbake i uorden, mens nordmennene dekket retretten og samlet opp alle de effekter som de hadde kastet fra seg.
Gjennom staben fikk vi melding om at sårede engelskmenn var underveis til vårt sykehus. Samtidig kom meldingen om at Steinkjer to ganger samme dagen var blitt angrepet av bombefly. Der ble kastet mengdevis av brannbomber og den gamle byen, som vesentlig bestod av trehus, var praktisk talt jevnet med jorden. Bare jernbanestasjonen, kornmagasinet og en del villabebyggelse i utkanten av byen var uskadet.
Steinkjer etter bombingen
Samme dag var også Grong blitt bombet og der var det flere hus som var truffet, så skadene var større enn i Snåsa. Enn videre var Skage og Namsos på ny blitt angrepet, så man får si at tyskerne hadde benyttet søndagen meget godt.
Av de mer oppmuntrende meldinger samme dag var at ca 4000 franskmenn rykket frem over Namdalseidet i retning mot Steinkjer. Man ventet en knipetangsoperasjon i traktene rundt Steinkjer.
Da engelskmennene landsatte sine tropper hadde de satt opp luftvernskyts, som de tok ned straks etter. Da franskmennene kom, var de ubeskyttet, og før de hadde rukket å sette opp et eneste maskingevær, var tyskerne på pletten og spredte død og ødeleggelse.
19. april ble franske alpejegere landsatt i Namsos og Bangsund. Våre egne tropper skulle holde stillingene på begge sider av Snåsavannet. Fra Hegra meldtes at festningene holdt stand mot de tyskere som søkte å trenge til Meråker.
Den 17. og 18.april medgikk til utbedring og organisering av sykehuset. Snekkerne arbeidet flittige, likeledes søstrene, så vi tilslutt hadde et tipp-topp lite sykehus hvor vi kunne utføre alle tenkelige operasjoner. Der hadde etter hvert meldt seg flere til sanitetstjenesten, dels fra bygden, dels utenbygds fra. Noen leger og sykepleierske kom etter hvert, så vi tilslutt var en ganske anselig stab. Jeg selv fikk som overlege skriftlig rekvisisjonsrett.
Hertil kom lottene: Ruth Knutsen, Kirsten Kvarvig, Sonja Kleven, Aase Sjøli, Kissy Rustad, Astrid Bratland, Synnøve Aarseth. Enn videre kjøkkenbetjening og vaskekoner.
Dr. Hammerstad og jeg bodde i legeboligen og stelte oss på hyttemaner hver morgen. Men etter hvert som flyene begynte å bli mer nærgående og arbeidet på sykehuset krevde mer tid til alle døgnets tider, flyttet vi ned til Almo, 16 km lengre opp i bygda, for å få dem vekk fra dette tettere bebyggende stasjonsområde hvor meget militære var konsentrert.
Legeboligen Sole
De første dagene var det meget utbedringsarbeider som måtte utføres ved sykehuset. Vannledningen måtte istandsettes, kloakken graves opp, gårdsplassen gruses, og ”bombesikre” rom innredes i kjelleren. Mannskapene ble trent i båreeksersis. Vi fulgte selvsagt spent med i krigens gang, og da særlig i Trøndelag.
Den 16. april om formiddagen ankom dr. Knut Knutsen fra Levanger sykehus. Han hadde med seg sin frue Ruth, som var lotte, samt to operasjonssøstre og en røntgensøster. Dessuten medfulgte provisor Jervel-Pettersen og fenrik Pedersen. De hadde med seg fullt kirurgisk utstyr samt en mengde bandasjesaker. Vårt gamle utstyr fra Namsos ble fordelt til avdelingslegene ute ved frontlinjen. Provisoren hadde med seg en mengde medikamenter fra Levanger apotek, og gikk straks i gang med å opprette et felt apotek og ble utnevnt til feltapoteker ved 5.te divisjon. Vi får melding om at engelske tropper var landsatt i Namsos. De følgende dager fulgte vi deres fremrykning til Grong og over Namdalseidet til Steinkjer.
Dr. Wendelbo reiste videre idag og dr. Hammerstad ble igjen for å assistere meg. I samråd med divisjonslegen ble Seem gjestgiveri, vår nabo, rekvirert tatt i bruk til feltsykehus ved siden av Vonheim. Selve hovedbygningen skulle tjene som bolig for personellet, mens den øvrige bygningen skulle innredes til kirurgisk lasarett. Etter å ha ryddet ut alt gammelt skrammel, fikk vi det meget brukbart. I den ene enden av bygningen ble der innredet en ”mottagelse” med direkte forbindelse til operasjonsstuen. Ved siden av denne ble et lite kjøkken omgjort til sterilisasjonsrom, og spiskammeret ble innredet til oppbevaringsrom for bøtter, bekkener etc. De andre værelsene i første og alle i annen etasje ble sykesaler. I alt fikk vi plassert 38 senger der.
Plan av første etasje på Seem feltsykehus – Feltsykehus nr 1
Mitt operasjonsbord ble flyttet ned, likeledes røntgenapparatet. Fra Namsos sykehus fikk vi tilsendt noen kasser med instrumenter og annet sykehusutstyr foruten en mengde bandasjemateriell og sterile forbindingssaker. Vi var derfor ganske godt rustet til å motta pasienter. Feltsykehuset på Vonheim skulle være medisinsk avdeling. Samtidig innredet vi, med de sengene vi fikk lånt av bøndene, et feltsykehus på Vårtun ungdomshus ved Jørstad st. og likeledes på Bergkollen ved Agle st. Sist nevnte ble senere overtatt av de 8 Nansenhjelpsøstrene som kom fra Finland sammen med en eldre medisinsk student Christoffersen som leder.
På taket av alle disse sykehusbygningene ble malt store Røde – Korsmerker. Til sammen disponerte vi nå 160 fult oppredde senger. Det hele fikk navnet feltsykehus nr 1. jeg ble av divisjonslegen utnevnt til overlege for det hele.
Beordring som overlege på feltsykehus nr 1
Vi rekvirerte to lastebiler til syketransport, Handelsforeningens store innelukkede varebil og Heimsnes bil. Snekkerne i bygden ble satt i sving med å lage sykebårer, da alt sanitetsmateriell befant seg i tyskernes hender i Trondheim. Vi var fullt opptatt med disse arbeider den 14. og 15. april. For øvrig var situasjonen omtrent uforandret her i Trøndelag. En oppmuntring for oss var at en engelsk jager og to transportskip var kommet til Namsos.
Hekta på slekta 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.