Ved middagstider kom et lite tysk speiderfly over Snåsa og gjorde flere svinger over feltsykehuset. Straks etter kom de første tyske tropper (østerrikske alpejegere) marsjerende. De var stuttbente og sidrumpede og så temmelig slitne ut etter den 6.mil lange marsj fra Steinkjer. Triste stod vi i det herlige vår været og så på innmarsjen.
Sent om kvelden kom 35 internerte fra en fangeleir i Harran. Det var både kvinner og menn som av nordmenn hadde vært attestert pga spionasje Det var en utsøkt samling skumle individer. Enkelte av dem kjente jeg til fra før. De var under ledelse av en skittviktig liten underoffiser som kom til meg og forlangte at de straks måtte skaffe sengeplasser i sykehuset. Da mine protester ikke hjalp tok jeg ham med meg opp til vår meningittpasient, og da fikk han det travelt med å komme seg ut. Og de 35 måtte nøye seg med og ligge på gulvet i gjestgiveriet og i løen. En av dem, den tyskfødte Hauffen, var forresten frekk nok til å forlange min bil så han kunne kjøre hjem til Oldernes på Vestbygda. Jeg sa jeg ikke hadde noe bensin, og merkelig nok ga han seg med det. Men noe senere stjal han sykkelen til student Bakken og forsvant. Som mottrekk gikk vår depotsjef, den gamle stykkjunker Gultelsrød og et par mann til fra sykehuset, opp på stasjonen åpnet en godsvogn som var lastet med ryggsekker og sykler, og forsynte seg rett for synet på de tyske vaktene som ikke oppfattet hva som foregikk.
Signe og ungene flyttet nå ned til bygden igjen og jeg tok atter opphold i legeboligen.
Feltsykehuset bestod fremdeles, det var jo mange norske tropper i bygden. De følgende dager gikk vi meget og drev og diskuterte situasjonen og muligheten for frigivelse. Det rådet en del usikkerhet m. h. til frigivelsen, flere fryktet for at vi skulle sendes i fangeleir.
Det begynte å bli knapt med maten. Brød var det nok av. Men kaffe og sukker slapp vi helt opp for. Til middag var det hermetiske seikaker den ene dagen og lapskaus den neste, noen annen variasjon var det ikke. Vi fikk også en del tyskere som pasienter på sykehuset, men de ble fort lei maten vår. I stedet fikk de tilsendt ryper, ørret, grønnsaker og andre lekre saker som de gasset seg med, mens de andre pasientene bare fikk pent se på. Vår tilbakeværende engelskmann, Cutler, var det stadig noen tyskere som kom for å se. De glodde på ham som om han var et rart dyr.
Vi hadde av og til en liten oppmuntringsfest. Sprit hadde vi ok av, da vi var overlatt 200 liter fra Sundnes brenneri før tyskerne kom dit. All likøressens i bygda ble kjøpt opp og brukt. Vi hadde et lite fikst destillasjonsapparat, som stadig var i bruk. Spriten var ikke helt ren da vi fikk den, men etter at den hadde passert apparatet ble den fin.
Neste dag møtte oberst Getz og oberst Wettre (D.R.3) på Asp, hvor kapitulasjonen ble endelig avtalt. Og dermed var krigen i Trøndelag forbi.
Stemningen var ikke den beste. Blant soldatene var det stort sett forbitrelse over at de ikke hadde fått prøve seg mer i kamp, de var overtydet om at de skulle ha gitt tyskerne bank. Moralen blant de menige i alle fall i skjønneste orden og oberst Wettre kunne ikke rose sine gutter nok
De norske tripper ble nå trukket tilbake og internert på gårdene i Snåsa. Befolkningen ble på denne måten øket med et par tusen. Her gikk de og kjedet seg og ventet på frigivelse, men først den 15. mai begynte man så smått med det.
En gode fulgte i alle fall med våpentilstanden, nemlig at vi nå ikke lengre hadde noe å frykte fra de tyske flyene. Det ble for øvrig fortalt oss da tyskerne kom, at Snåsa den 4. mai skulle blitt bombet særlig kraftig for å mye oss opp, hvis vi ikke overga oss. Vi hadde inntrykk av at Røde-Kors ikke ga noe særlig god beskyttelse. I Sandøldalen ble således den engelske kvækerambulansen som var der angrepet. Seks tydelig merkete biler måtte etterlates i ubrukbar stand.
Vi fikk tidlig om morgenen bekreftet melding om at våre allierte hadde forlatt landet og vi så derfor ikke noe videre lyst på situasjonen. Samtidig fikk vi melding om at oberst Nummedal ville sprenge alle broer på veier og jernbane nord for fylkesgrense. Vi satt derfor som i en rottefelle. (Oberst Numedal hadde fått denne ordren fra general Fleischer, men de senere undersøkelser viste at meldingen var falsk. Generalen hadde bare gitt ordre om å forberede sprengninger.
De avdelinger av I.R. 14 (Hålogaland) som hadde ligget ved fronten til avløsning, skulle i dag trekke seg skyndsomt nordover til Nordland. De gikk på et godstog et stykke utenfor Valøy stasjon samtidig kom et godstog nord fra Jørstad. Lokomotiv-føreren på godstoget hadde nektet å kjøre fra Jørstad, da han mente at troppetoget ville komme, men ble beordret il å kjøre major Sundlo, (bror av obersten i Narvik.). Resultatet var at det tomme godstoget kjørte inn i troppetoget som ikke var kommet ordentlig i gang ble presset inn i hverandre og dels oppå hverandre. Soldatene som stod på de åpne vognene ble kastet på hodet i bakken. Ikke mindre enn ti mann ble drept på stedet. Det ble satt opp et sanitetstog fra Snåsa som hentet 38 sårede, hvor av halvparten ble sendt til den amerikanske ambulansen i Grong, de andre 18 til oss i Snåsa. De så ganske nifse ut da de kom, tilstøtt som de var i ansiktene med blod og gru og skitt. Enkelte hadde bare lettere skader og kunne være oppe, men de fleste hadde meget stygge skader, mest i hodet og ryggen. En hadde brukket kraniebenet, en annen hadde brukket nakken, en tredje skadet ryggvirvlene, en hadde bekkenbrudd og en lårbensbrudd osv. Vi fikk mer enn nok å gjøre hele dagen og til langt på kvelden. Mens vi arbeidet som verst i operasjonsstuen hadde vi fly rett over oss, som avfyrte en rekke salver med sine maskingevær. Vi kunne ikke gå ifra den pasienten vi stelte med, men noe hyggelig situasjon var det ikke.
Blant de sårede var det også to svenske frivillige i Arjeplog i Nordland. De fant liksom nordmennene, at det var meget forsmedelig å bli såret på denne måten og ikke i kamp. Den ene, Matson, hadde en ryggskade, mens den andre simpelthen var blitt skalpert. Han hadde et sår tvers over øvre delen av pannen og hodehuden var løsnet herfra og helt bak i nakken, så man så inn på skallen. Men så vel han som alle de andre kom seg pent ifra de skader de hadde fått. Disse to svenskene prøvde senere, da de var sterke nok til det, å komme seg over grensen. De måtte imidlertid først en tur til Grong for å hente sine pass og øvrige eiendeler. De reiste i noe sivile jakker men hadde sine svenske militærbukser. På toget kom de til å sitte i samme kupe som noe tyske offiserer. En av disse hadde lagt merke til deres bukser, og spurt om de ikke var svenske. Dette kunne de ikke benekte. De ble straks arrestert ved ankomsten til Grong, deres pass beslaglagt og det ble antydet at det ville bli en meget alvorlig affære for dem, fordi de som utlendinger hadde blandet seg inn i et oppgjør mellom Norge og Tyskland. En tysker var en dog så elskverdig å fortelle dem at de høyst sannsynlig ville bli skutt. De påsto at de ikke var helbredet og de ble derfor sendt tilbake til vårt feltsykehus under militær bevoktning, men måtte først underskrive en erklæring om at de var tyske krigsfanger og ikke måtte rømme.
De var ikke særlige høye i hatten de første dagene, men vi greide da etter hvert å få mot i dem igjen. Det var tydelig at de gikk og pønsket på et eller annet. Den 17. mai om kvelden ba de om å få være ute til kl 22, og det fikk de lov til. Oppegående pasienter skulle ellers være inne kl 20. Siden så vi ikke mer til dem. Senere fikk jeg rede på at de hadde gått over fjellet til Imsdalen om natten og hadde vært dagen over i en seter der. De hadde lånt seg karter og blitt vist veien til grensen. Noen dager senere kom kartene tilbake, så de var altså lykkelig unnsluppet.
Søstrene tar seg en pause i solveggen
Det begynte nå å tynnes ut i våre rekker. En natt kom dr. Poulsson innom for å si adjø før han dro videre til Nordland. Han kom seg senere over til England og var med i kompani Linge og steg i gradene til Major. Høsten 1944 ble han som førstemann sluppet ned i fallskjerm i Vassfaret i Valdres hvor han var med på å opplære mill.org gutter. En annen natt dro feltapotekeren, fenrik Pedersen og Malterud på ski over til Sverige. De kom seg vel hjem tross Malterud gikk igjennom isen på et av fjellvannene. Fra Jørstad rømte søster Gudrun sammen med medisineren Lønnum. De andre gikk og telte på knappene, men for mitt vedkommende var det jo greit, jeg måtte bli hos pasientene i distriktet.
Den 3. mai. Sendte sjefen for 5. brigade, oberst Getz ut følgende dagsorden;
Da England og Frankrike av oss ukjente grunner har oppgitt forsøket på å støtte oss i vår kamp og i nat uten varsel har trukket sine tropper ut over Namsos, står vi i dag alene overfor de samlede tyskere på den linje de engelske og granske tropper skulle holde.
Uten mulighet for hjelp utenfra og alene med ammunisjon for en slagdag og uten fly og luftvern og andre nødvendige våpen, vil videre kamp bare føre til total tilintetgjørelse, uten å fremme noe militært formål.
Jeg har derfor i dag foreslått for den tyske overledelse at det skal inntre våpenhvile, og herunder forhandlinger om etablering av fredstilstand for Trøndelags vedkommende, som det er gjort for sønnenforliggende deler av vårt land.
Det er min tunge plikt som fungerende øverstkommanderende i Trøndelag å melde de under min kommando stående avdelinger dette.
O. B. Getz (sign.)
Brigadeadjutanten, kaptein Håland, ble pålagt å oppsøke den tyske øverstkommanderende for de tyske tropper som rykket frem mot Namsos over Namdalseid og forelegge han forslag om 72 timers våpenhvile. På grunn av veienes beskaffenhet nådde han ikke frem før tyskerne hadde gått om II/I.R. 13 i Kvam med tungt artilleri. Bataljonssjefen fikk da ordre om å sende frem en parlamentær, som kom samtidig med kaptein Håland til tyskernes hovedkvarter ved Asp. Der fant de foreløpige forhandlinger sted.
Dagen forløp rolig på feltsykehuset. Der var fire ganger flyalarm, men ingen bomber ble sluppet. Sent om kvelden fikk brigadesjefen brev fra den franske og engelske kommandant som taket for seg og beklaget at de den neste dag måtte forlate landet.
Den alvorlige situasjon drøftes Dr. Hammerstad, overlegen, Dr Kielland
Fra den britiske overkommando fikk oberst Getz følgende brev (oversatt):
Kjære oberst Getz.
Det er med den dypeste beklagelse jeg må meddele Dem at vi må reise fra dette området – enhver av oss føler det dypt. Vi etterlater oss en del materiell her, som vi håper De vi komme og ta, og jeg vet det vil være av stor verdi for Dem og Deres tapre tropper Vi har bare ett håp – og det er at vi kan vende tilbake og hjelpe Dem med å bringe Deres kamp til en heldig avslutning.Deres forbundne. Carton de Wiart.
Klokken 4 om morgenen ble jeg vekket av et fly som strøk like over hustaket og samtidig gikk alarmen. Til vår forferdelse så vi at det landet på isen nede på Snåsavannet rett nedenfor oss. Vi tenkte straks på landsetting av tropper som vi var advart mot, og diskuterte om vi som sanitetspersonell kunne oppta kampen. Men så kom flyvakten med den gledelige melding at flyet hadde norske merker under vingene. Flyet ble kamuflert med granbusker etter at det var kjørt inn mot land. Flygeren var en svensk, for øvrig den magreste og roligste mann jeg noensinne har sett. Han hadde nettopp deltatt i Finland og hadde nå meldt seg til tjeneste i Norge. Han kom med depesjer fra kommanderende general Ruge til vår stab. Det var en meget livlig trafikk av tyske fly som dro nordover, antagelig til Narvik, og det var derfor spennende om vår venn ville komme uskadet av sted. Men midt mellom to formasjoner med tyske fly lettet han elegant fra den skjøre isen og forsvant rett østover i retning av Sverige. Et par dager senere kom han igjen, også denne gangen slapp han heldig av sted.
Det var som sagt en meget livlig tysk flyvirksomhet den dagen. Ved sydende av Snåsavannet, hvor våre tropper var forlagt, ble disse bombardert og beskutt med maskingevær. Om formiddagen ble det kastet noen bomber ved hotell Fønix hvor staben hadde sitt kvarter, og der ble skutt flittig med maskingevær over stasjonsområdet og feltsykehuset. Heldigvis ble der ikke forvoldt noe skade og heller ingen ble såret. Klokker Gjellan som gikk på veien ved Naglehus fikk seg en ordentlig forskrekkelse i livet, da kulene plutselig slo ned i veien foran ham så isen sprutet. I det hele tatt var det meget hensynsløs beskytning av de sivile på landeveien. En dag ble også et likfølge fra Granamoen beskutt, så det måtte snu og begravelsen ble foretatt om natten.
Dagen forløp rolig. Ingen sårede innkom, derimot tok vi imot en del medisinske pasienter. Ungdomshuset Vonheim var nå tatt i bruk av Nansenhjelpenssøstere. De hadde fullt belegg av medisinske pasienter, og dr. Hammerstad og jeg tok oss hver formiddag en tur dit og gikk visitten. Det begynte å bli smått med medisiner, særlig hostemedisiner, men vi mikset da i hop av det vi hadde.
I dag kom to biler fra den amerikanske ambulanse i Grong med tre leger og tre søstre og hentet de sårede engelskmenn med unntakelse av Cutler, som var for dårlig til å flyttes. De skulle fraktes til Namsos for derfra å bli sendt til hjemlandet med en stor transportdamper. Det var med sorg vi vinket farvel til de kjekke guttene, som alle hadde oppført seg eksemplarisk og hadde kvikket oss opp med sitt gode humør. Selv lot de til ikke å være særlig begeistret over å reise.
Dr. Astrid Amlie kom for å høre om det var bruk for henne. Hun hadde tilbudt å vikariere for meg som distriktslege, men foretrakk å vende tilbake til den amerikanske ambulanse.
Om fienden var det intet nytt. Vi hold alle våre stillinger uforandret.
Om formiddagen hadde vi feltgudstjeneste ved pastor Kringen ute på tunet. Det var et strålende vær og vel egnet til flyangrep. Vi ble avbrutt ikke mindre enn tre ganger under gudstjenesten. Kjelleren vi søte ly i syntes jeg ikke ga noe trygghetsfølelse, og jeg dro derfor ut i skogen ca 30 m fra sykehuset ved et av angrepene. Flyet feide rett over hodet på meg og samtidig smatret maskingeværene. Jeg kunne høre kulene slo ned i steinene rett bortenfor meg. Flyverne hadde øyensynlig ingen overdreven respekt for de svære Røde-Korsmerkene vi hadde malt på takene av sykehuset. Jeg fant allikevel kjelleren mer betryggende for ettertiden.
Jeg tok meg om ettermiddagen en tur opp til Almo og besøkte familien. Dagfinn var fire år i dag. Jeg fant dem i beste velgående og fint brunet i vårsolen.
Tyskerne foretok i dag igjen et angrep på sydsiden av Snåsavannet. Men de fikk seg en ordentlig trykk på nesa, og måtte trekke seg tilbake, etterlatende 12 drepte. Ingen nordmenn såret.
Tre franske leger og en feltapoteker kom til konferanse med divisjonslegen. Det var meget kjekke og sympatiske karer og den unge apotekeren overrasket med å snakke helt feilfritt norsk etter et tidligere opphold i Norge. Jeg førte en lengre samtale på engelsk med en av legene som var fra Paris. Han ville absolutt komme tilbake igjen til Snåsa etter krigen for å fiske og gå på jakt. Kanskje kommer han en dag?
Dagen forløp rolig på sykehuset, bortsett fra at vi måtte i kjelleren diverse gange pga flyalarm.
Den mest sensasjonelle begivenhet denne dagen var at Tyskland erklærte Norge i krig. Så fikk vi da endelig greie på at det var krig
På fronten angrep tyskerne de norske avdelinger på sydsiden av Snåsavannet med bombekastere i to timer, men angrepet ble slått tilbake. Ingen sårede. Hos oss forløp dagen rolig, deg var kun en flyalarm.
Dr. Kielland med frue ankom og ble anvist plass i legeboligen. Dessuten fikk vi visitt av dr. Sire som lå på Hammer gård.
En soldag fra I.R. 14, som var forlagt ved Jørstad, innkom med epidemisk meningitt. Vi begynte å frykte flere tilfeller da han hadde ligget sammen med mange menn på et trangt rom, og et var så som så med rensligheten der. Pasienten var helt bevisstløs og stiv som en stokk. Av og til fikk han raserianfall så to mann hadde sin fulle hyre med å holde ham. Er sattes dobbelt vakt over ham, dag som natt. Da der var umulig å få ham til å ta inn noe medisiner knuste vi M & B 693 tabletter og ga ham det som klyster. Det hadde en helt forbløffende virkning. I løpet av noen dager klarnet han helt opp og ble rolig. Lammelsene forsvant og tilslutt kunne han utskrives som helbredet.
En dansk lege, Dr. Krebs, melte seg til tjeneste. Han kom gående på ski over fjellet fra Sverige. I brystlommen hadde han det finske frihetskorset, som han hadde fått av feltmarskalk Mannerheim for sin innsats i Finland. Det var en flott type og riktig en eventyrer. Således hadde han i 15 år levd på Sibirsk tundra hvor han drev hesteavl. Tilslutt ble han jaget fra Sovjet. En gang red han gjennom hele Turkestan til Peking. (Han hadde skrevet en bok om denne ferden.) Arbeidet ved feltsykehuset ble for tamt for han, han ville ”kæmpe med tysken”. I sine unge år hadde han vært løytnant ved Kongens garde i København. Til slutt oppnådde han å bli sambandsoffiser ved de forreste linjer, og dro gledesstrålende av sted til frontlinjen.
Det var i det hele mange rare typer som ava oss besøk. En blek og blasert yngling dukket opp i finsk uniform og påstod han hadde deltatt i Finland, men vi hadde våre tvil. Han yndet å stå ute på tunet og ta seg ut for våre søstre. Vi ble lei av å se på ham og sendte ham tilbake til dr. Poulsson som nok ville dra nesa ned på ham. Og ganske riktig, Poulsson satte ham til å tømme potter på feltsykehuset og dagen etter var han forsvunnet.
En kveld kom kaptein Øyvin Lange (radiokåsøren) som hadde vært på Agdenes befestning. Han ga seg til hos oss og virket helt forstyrret. I det vide og brede la han ut om alle grunnene hvorfor de måtte overgi Agdenes. Hans forklaringer virket ikke helt overbevisende og tilslutt fikk jeg med meg dr. Hammerstad og kjørte ham til brigadesjefen, og slapp ham ikke av syne før han var vel anbrakt. Han ble underkastet og et lengre forhør og senere sendt nordover, man ville antagelig ikke ha ham for nær fronten.
Da jeg kom med ham til obersten, kom nettopp Tranmæl ut etter et lengre forhør.
Hekta på slekta 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.